Hvem var Kyrre?
oktober 29th, 2006
Jeg traff Kyrre Elvemo da jeg var rundt 4-5 år gammel. Når jeg var i barnehagen gledet jeg meg alltid til å dra derfra for da kunne jeg leke sammen med Kyrre, som bodde rundt 150 meter unna meg. Tiden kom for å starte på barneskolen og da jeg ser på det min far filmet fra første skoledag kunne jeg se entusiasmen og gleden i Kyrres øyne - Kyrre har bestandig vært glad i å lære.
Tiden kom for å starte på barneskolen og da jeg ser på det min far filmet fra første skoledag kunne jeg se entusiasmen og gleden i Kyrres øyne - Kyrre har bestandig vært glad i å lære. Jeg husker vi så Jurassic Park når vi var på besøk hos Mads og Morten Larsen etter skolen en gang. Det var så kult! Vi fikk en enorm interesse for disse forhistoriske beistene som eide planeten. Flere ganger var vi på besøk hos Larsen-brødrene for å se denne filmen.
Interessen utvidet seg da vi spurte oss selv hvor dinosaurene kom fra, og vi fikk en interesse for universet også, en interesse jeg forstår Kyrre beholdt helt til slutten i motsetning til meg som egentlig brydde meg mer om historie. Vi hadde mange gode diskusjoner om oldtid og nytid, universer og planeter, ondt og godt.
Gjennom barneskolen gjorde vi mye morsomt og noen ganger farlige ting sammen, også sammen med Runar, Thomas, Kim, Tord, Jonathan og Hans Christian.
Fordelen med å bo ytterst på Framneshalvøya er at det er mye skog og en god del bunkere. Med mye fantasi kunne vi få skogen og bunkerne til å se ut som hva vi ville. Men det var nok litt for mye fantasi da vi satt i en del av denne skogen i august 1995 og lekte med en lighter i tørt gress og stekende sol. Vi prøvde å slukke flammene, ja Kyrre prøvde faktisk å rulle seg over flammene for å slokke det; Eneste som skjedde var at Kyrre brant litt hår. Vi sprang for harde livet opp til Storholtet, i det som virket som en evighet men fortsatt ikke kan ha vært mer enn 30 sekunder. Vi møter Kim og Stian André, hvorav sistnevnte tilfeldigvis hadde en t-skjorte med alle nødnumrene på seg. Vi turte ikke ringe brannvesenet selv, så vi sa til Sindre, Kyrres storebror, at han måtte ringe.
Jeg husker vi snakket om da politiet avhørte oss, hvor redd og skjelven vi var. Det var i samme skoleår at “pog” ble så populært, og jeg og Kyrre fikk møte spilleavhengigheten for første gang. Vi gjorde mye som ikke bør sies høyt for å kunne få pogs nok til å spille. Jeg og Kyrre var en del av en gruppe som måtte finne seg i mye drit på barneskolen, fordi visse folk på skolen følte at vi var for barnslige. Jeg husker vi diskuterte selvmord en gang på vei til skolen. Kyrre snakket om å legge ansiktet ned i puta og til slutt ikke få puste, og han snakket også om å hoppe fra høyblokka. Jeg sa at en kniv over armen kutter over hovedpulsåren og at det tar kortere tid og er mye enklere. Vi ble så enige om at vi bare pratet tull, kunne jo ikke ta livet av oss nå - vi var jo tross alt bare 8 år og hadde hele livet foran oss. Vi var sikker på at ting kom til å forandre seg etterhvert - og det gjorde det. Da vi begynte på ungdomsskolen var det et litt mer voksent miljø og selv om vi fortsatt tøysa og styra mye så ble vi i hvertfall ikke plaget så mye for det der. Jeg husker det var rundt denne tiden at Amfi-senteret ble åpnet her i byen. Og siden landgangene der var så gode og jeg hadde fått meg jobb som avisbud og dermed hadde penger, gikk vi ofte til Amfi i lunsjpausene. Vi hadde bare 50 minutter på oss og siden vi gikk og pratet om alt mulig rart hver vei kom vi svett og jævlig tilbake til skolen etter å ha løpt de siste bitene. Ofte kom vi både 5, 10 og 15 minutter for sent. Det var på ungdomsskolen vi traff Magnus Pedersen og Morten Hanssen, og disse ble en stor del av livene våre - de ble med i vennegjengen vår.
Jeg husker jeg, Morten og Frank skulle lage en film i Praktisk Prosjektarbeid. Vi spurte Mick (læreren vår) om vi kunne samarbeide med Engelsk Fordypning, for vi ville så gjerne ha Kyrre og Tord med på denne filmen. Men vi stoppet ikke med én film - vi lagde tre-fire filmer og vi brukte rundt et halvt år på hver av dem - så satte vi oss alle rundt den lille Macen til faren min og redigerte filmen i iMovie. Karakteren ble 5 eller 6 hver bidige gang. Jeg husker norsktimene - da vi hadde Stefan Bye som lærer, og jeg tror jeg må si at vi har aldri lært så mye og hatt det så moro samtidig før. Var ikke noe minus at han faktisk hørte på det vi hadde å si og at han var enig med oss i mine og Kyrres politiske diskusjoner.
Jeg husker vi satt ved datamaskinen til Kyrre og spilte Metal Slug, Red Alert 2, Black & White, The Sims og mye mye mer samtidig som vi hørte på Kaizers Orchestra, som en stund var Kyrres favorittband. Så var ungdomsskolen over. Kyrre ville bli arkitekt, jeg hadde nylig fått meg datamaskin og ville følge den interessen. Du begynte på Frydenlund VGS, jeg begynte på Oscarsborg VGS. Vi sluttet liksom å se så mye til hverandre fra da av. Det ble som oftest bare på MSN (og noen ganger IRC), hvis vi møttes tilfeldig en plass, når vi spilte Medal of Honor og Call of Duty over nett og i helgene når vi brukte å dra til byen sammen. Kyrre begynte å være sammen med Magnus, og alle de andre som gikk på Frydenlund.
Slik gikk det, i tre år.
Fikk sjokk når han fortalte meg at han hadde sluttet på skolen. Det var da det gikk en varsellampe hos meg - jeg forstod at Kyrre kanskje var på en kjip plass i livet sitt. Vi møttes på fester, bl.a. hos meg, i sommer og han virket ikke deprimert - han var alltid glad og hadde et bredt smil rundt munnen. Sist vi møttes var for ca to måneder siden, da jeg hadde tatt neste steg og flyttet hjemmefra og hadde invitert Kyrre og Magnus på innflyttingsfesten. Han virket like glad da som han alltid har vært. Når jeg så på fredag fikk høre at han hadde valgt å ende livet sitt så alt for tidlig raste verden min sammen. Jeg sleit litt først med å prosessere hva som hadde skjedd, men når det gikk opp for meg ble jeg andpusten, svimmel og svett. Jeg løp hjem fra jobb, satte meg ved datamaskinen og fikk tak i andre venner som kjente Kyrre, og fikk pratet med dem. Jeg gikk rundt i leiligheta i flere timer og skjønte ikke hvor jeg skulle gjøre av meg eller hva jeg skulle gjøre. Han var min første og beste venn og han vil alltid leve i mine minner.
Siden Kyrre og jeg er fans av Kaizers Orchestra siterer jeg nå teksten til sangen “Mr. Kaizer, Hans Constanze og meg” som jeg føler beskriver vårt vennskap veldig godt. Vi diskuterte faktisk sangen en gang i løpet av ungdomsskolen og vi ble enige om at hvis “Mr. Kaizer” var Kyrre og jeg var “meg”, passet det jævlig godt hvis Hans Christian var Hans Constanze. Here goes:
Me går langt tilbake til de gamle dager då alt var svart-kvitt
og alt mitt var ditt, og me brukte våre krefter på Resistansen
Mr. Kaizer, Hans Constanze & meg
Og det var kjent for de fleste at Resistansen sine fester
blei holdt bak betong, en plass som ingen visste om
og kor det aldri blei behov for allianse
hos Mr. Kaizer, Hans Constanze & meg
Det var vodka, kalinka, rullett og kaviar
Det var krigen sett gjennom røyk av sigar
Ja, me svingte oss i valsen, det var heile Resistansen
Mr. Kaizer, Hans Constanze & meg
Taket var sprengt vekk og huset stod i brann
Ute var krigen, men inne var det sang
Det var mange som blei tatt av Absolut Vodka
Det var mange som falt for absolutt polka
Ja, men dager blir til år og vinter til vår,
men en ting er som før. I Lyder Sagens 45
har Resistansen fått sin renessanse
hos Mr. Kaizer, Hans Constanze & meg
Og det var meg
Og det var vodka, kalinka, rullett og kaviar
Det var krigen sett gjennom røyk av sigar
Ja, me svingte oss i valsen, det var heile Resistansen
Mr. Kaizer, Hans Constanze & meg
Mr. Kaizer, Hans Constanze & meg
Betydningen jeg fant i denne sangen var at det vi opplevde var som en fest - vi hadde det moro hele tiden. Røyken av sigaren vil da være den skogbrannen på Framnes, og rullett er gamblingen vi har gjort med livene våre sammen - vi gjorde mye sprøtt i våre yngre dager. Festene bak betong er alt det hemmelige vi gjorde i bunkerne på Storholtet.
Relaterte innlegg
Kategorier: Ukategorisert | Stikkord:kyrre, På hjemmebane
