Tung start på vinteren
Andre juledag er det to måneder siden Kyrre døde. Jeg har i det siste hatt mange følelser, mye sinne, mye tristhet inni meg som jeg ikke klarer å få ut, for personen jeg pratet med om sånt var Kyrre. Jeg har ingen andre som jeg prater til på samme måte, jeg føler at ingen kjenner meg og forstår meg like godt som Kyrre.
Jeg har i det siste vært veldig frustrert fordi jeg har så mange ting som har svevd rundt i hodet mitt og jeg klarer ikke å få bitene til å passe. Jeg har mistet min beste venn, jeg har mistet morfaren min, jeg har vært forkjølet to ganger de siste månedene, og jeg har nettopp vært på en penicillin-kur mot bronkitt. I tillegg har jeg måtte handlet julegaver, og det tar mye energi og tid å finne på julegaver til enkelte. I det siste har jeg også vært frustrert over at jeg har en så usikker framtid i møte. Tiden kommer snart for å søke skole, hvis jeg skal gå skole etter lærlingeperioden er over og jeg står med fagbrevet i hånda. Jeg har tre valg som jeg ser det:
- Prøve å få meg jobb med kun fagbrev - vanskelig, og hvis jeg får det til blir det dårlig lønnet.
- Gå allmennfaglig påbygning for å få studiekompetanse til å studere på høgskole - det minste av tre onder, men samtidig vil jeg ikke begynne på høgskole.
- Gå forkurs på høgskole for å få studiekompetanse til ingeniørstudie - lang prosess, som jeg ikke vil begynne på i det hele tatt.
Samtidig vil jeg ikke flytte en plass å være helt alene uten vennene mine. Det tror jeg ikke at jeg kommer til å takle. Så jeg kan ikke bestemme meg før jeg vet hva de gjør til neste år, så jeg vet hvor de evt. flytter og hva de skal studere/jobbe med. Det føles ut som at livet plutselig har bestemt seg for å gi meg en stor smekk og skremme meg med alt dette som har skjedd i det siste. Det verste smekket var helt klart Kyrres død. Har levd mye i fortiden i det siste, tenkt mye tilbake på de gode gamle dagene da alt var enkelt og man ikke hadde så mange bekymringer bortsett på hvor mye kjeft man fikk hvis
man ikke gjorde det bra på skolen - mye av det som jeg nevnte i minnetalen min. All den tiden jeg og Kyrre brukte sammen, som jeg aldri vil kunne få oppleve igjen. Selv om jeg og Kyrre gled litt fra hverandre når vi begynte på forskjellige skoler har jeg bestandig visst at han var der hvis jeg følte et behov for å se han, for å prate med han, og derfor får jeg et lite sjokk hver gang det går opp for meg at “Wow, han er virkelig død…”. Alt dette har jeg tenkt mye på, og har felt noen tårer mens jeg har gjort det.
Jeg har fått en tung start på vinteren, men jeg håper og tror at jeg vil komme meg gjennom dette, at jeg får puslet bitene sammen og kan se hva som skjer. Det suger å bli voksen…skulle ønske Peter Pan fantes.
Lille julaften - Kan vel like godt ønske dere alle en god jul! :)
Leave a Reply