Medal of Honor: Airborne (PC)
Mens jeg ventet på at min første PC skulle ankomme etter bestilling måtte jeg finne et spill så jeg faktisk hadde noe å gjøre med denne nye investeringen. Spillet jeg valgte var “Medal of Honor: Allied Assault“. Jeg holder fortsatt dette spillet svært nært, og betrakter det som ett av de bedre spillene jeg har spilt. Jeg har siden vært gjennom hvert eneste spill i sjangeren (som er WWII FPS, eller andre verdenskrig førstepersonsskyter om man vil) på både PC, Gamecube, PS2, Xbox og Wii. Sjangeren domineres av “Medal of Honor“-serien og “Call of Duty“-serien, og jeg må si, sjangeren begynner å bli litt oppbrukt. Det er kanskje derfor Call of Duty’s nye oppfølger, “Call of Duty 4: Modern Warfare“, er satt, som tittelen sier, i moderne dager. Men hva gjør man med en sjanger som er antatt oppbrukt? Man pusser den litt opp.
I “Medal of Honor: Airborne” begynner man hvert oppdrag med å hoppe ut av et fly, som sjeldent klarer å unngå å bli skutt på. På vei ned kan man lande på spesielle spots (fem på hvert oppdrag) som kalles skill drops. Klarer man alle fem får man en medalje å pinne fast på brystet. Man må også gjøre landingen rett, enkelt og greit ved å trykke W (og ingen andre knapper!) når man nærmer seg bakken. Om man ikke gjør det rett får man en “botched landing” og man bruker noen sekunder på å komme seg på føttene. Klarer man landingen treffer man bakken løpende og man har våpnene klare med en gang.
Når du lander begynner finner man seg raskt ansikt til ansikt med først italienske tropper og etterhvert bedre og bedre trente tyske tropper. Italienske tropper er de dårligste og har en skill rating så lavt som 1. Skill ratingen går helt opp til 10, der man finner SS-uniformerte soldater med gassmaske og en håndholdt MG-42 som man må skyte i hodet 5-6 ganger før de faller (mer om dette senere). Hvis man blir drept funker spillet som om det var multiplayer: Man spawner på nytt (men de objectives’ene man allerede har tatt har blitt lagret), i en fallskjerm og må styre seg mot en av de grønne sonene på bakken (LZ - landing zone). Om du skulle være så heldig å klare å skyte tyskerne i stedet for å bli drept selv får man rewards og bonuser for å ta f.eks. 3 og 5 headshots på rad. Klarer man et skikkelig vanskelig skudd, f.eks. headshot på en tysker som løper i dekning et godt stykke unna, kan det hende man er heldig og plutselig entrer noe som er likt Max Payne’s bullet-time der man har 5 sekunder med slow motion, men mye blur, og man kan få inn gode fulltreffere på denne måten. Samtidig får man også upgrades til våpenet man klarte skuddet med. Min Thompson gikk f.eks. fra sin vanlige kjedelige look til pistol grip og trommelmagasin (gangster style!).
Spill nå til dags er helt utrolig når det kommer til grafikk, og Airborne er ikke et unntak (se screenshots lengre ned). Musikken er, som alltid, upåklagelig. Jeg må innrømme at jeg til tider finner fram “Medal of Honor”-musikk i spillelista mi bare for å høre musikken fra spillene.
Spillet har bare seks oppdrag, men alle oppdragene er til gjengjeld ganske lange. Den gjennomsnittlige spiller (han/hun som dør et par ganger i forsøk på å klare oppdraget) vil nok bruke rundt en time på hvert oppdrag. Hver gang man hopper fra flyet har man to (noen ganger tre) landing zones, markert med grønn røyk, hvor det er 2-3 objectives i nærheten av hver, og ofte må du slåsse deg gjennom 40-50 tyskere og/eller italienere for å komme deg dit du skal.
Det eneste jeg ikke finner så bra med dette spillet er den ovennevnte supersoldaten med bærbar MG-42 som klarer unaturlig mange skudd i hodet før de detter. Jeg vil gjerne ha denne sjangeren så realistisk som mulig og disse typene er rett og slett urealistiske. Greit nok at man må ha noen fiender som er mer formidable enn andre, men neste gang håper jeg de finner en annen måte å løse dette problemet på.
Det har vært mange spill i “Medal of Honor”-serien siden jeg først begynte med den. Til “Medal of Honor: Allied Assault” kom ekspansjonspakkene “Spearhead” og “Breakthrough“. To år etter at jeg hadde kjøpt Allied Assault kom Pacific Assault, der man endelig skulle få slåsse litt mot japanerne også. Men den stakkars PCen min var ikke lengre den kraftklumpen den var da jeg kjøpte den, og det endte med at jeg kjøpte meg ny PC - for å spille Pacific Assault. Jeg har også spilt “Medal of Honor” på Xbox og PS2, i “Medal of Honor: Rising Sun“, “Medal of Honor: Frontline” og “Medal of Honor: European Assault“. Det siste Medal of Honor-spillet jeg spilte (før Airborne), var “Medal of Honor: Vanguard“, på Wii’en min som på den tiden var nylig chippet. Airborne kommer dessverre ikke til Wii, men jeg vil anbefale alle som har lyst å se hva Wii’en kan gjøre i FPS-sjangeren å prøve “Medal of Honor: Vanguard”. Konsollversjonene av “Medal of Honor” later aldri å være like fullverdig som PC-versjonene, men Vanguard kommer ganske nært.
Det har ikke vært noe “ordentlig” “Medal of Honor” siden Pacific Assault, synes jeg, og det var på tide det kom et til. Det kommer aldri til å gå forbi “Medal of Honor: Allied Assault” siden jeg har gode minner fra (sikkert) flere hundre timer med ikke bare single player men også multiplayer. Multiplayeren til Airborne står utestet fra min side da jeg for tiden spiller lite på nett og heller bruker nettet mitt til…øhøm, andre ting. Men en ting er sikkert: “Medal of Honor: Airborne” får en god andreplass på “Medal of Honor-lista” mi.
Screenshots:
Trailer kan sees på YouTube her. Multiplayer-trailer tilgjengelig i high-def Quicktime-format her.
september 10th, 2007 at 9:27 am
Bra skrevet. Hadde jeg hatt pc til det skulle jeg testet dette spillet.
Legg merke til at youtube videoen legger seg over lightbox bildene ;)
september 10th, 2007 at 11:22 am
Argh, jeg liker ikke at Lightbox-pluginen automatisk gjør ALLE bildelenker til rel=”lightbox”. Fiksa det med en tekstlink til YouTube-videoen i stedet. :p