Kongen åpner krigshistorisk landskap

© Foto: Eirik Helland Urke (med tillatelse)

I morgen kommer H.M. Kong Harald V på besøk til bl.a. lille Narvik, for å åpne «Krigshistorisk landskap», en rekke nye monumenter som skal settes opp rundt Narvik og Bardufoss, for å informere om hendelsene som tok sted her under andre verdenskrig og ære de som kjempet her under slagene om Narvik.

Og det er på høy tid! Da jeg tok faget «nyere historie» som privatist fokuserte læreboken min på senkingen av Blücher i Drøbaksundet og kongefamiliens flukt til London, mens kampene i Narvikområdet kun ble nevnt i en bisetning, når det gjaldt den tyske invasjonen av Norge. Men det var dette som var kampens senter. Første prioritet for invasjonen av Norge var å få kontroll over Narviks isfrie havn så jernmalmen som kom fra fjellene i Kiruna, i det nøytrale Sverige, kunne gå til tysk våpenproduksjon, og ikke til britene. For å skipe malmen trygt til Tyskland var de også nødt til å kontrollere danske farvann, og vårt skandinaviske broderland ble også invadert. Dette kommer eksplisitt fram i den tyske propagandafilmen Kampf um Norwegen, som beskriver og viser det tyske felttoget fram til Narvik etter lange kamper var i tyskernes hender.

Bernd von Arnim’s vrak i Rombaksfjorden.

Her møtte og senket den tyske marinen panserskipet Norge og hennes søster Eidsvold, 9. april 1940: selve symbolene for Norges uavhengighet, opprinnelig kjøpt fra Storbritannia i 1901 for å forsvare Norge mot en eventuell svensk invasjon under unionsoppløsningen. Tyskerne hadde dessverre hjelp fra den lokale kommandøren, oberst Konrad Sundlo, medlem av Nasjonal Samling og forfatter av et brev angående Narvik, overgitt av Vidkun Quisling til selveste Adolf Hitler da Quisling besøkte Berlin i 1939 (Sundlo ble senere dømt til livsvarig fengsel under landssvikoppgjøret). Dagen derpå kom den britiske marinen og gav dem juling, for britene hadde ingen planer om å gå uten jernmalm gjennom denne krigen. Tyske skip kan fortsatt sees fra land i området. Mange kamper fulgte; franske, britiske og polske styrker kjempet med oss, men ble senere trukket ut på grunn av den tyske invasjonen av Frankrike, Nederland, Belgia og Luxembourg den 10. mai 1940. Da stod norske menn samlet under generalmajor Carl Gustav Fleischer, øverstkommanderende for de norske styrkene i Nord-Norge, og ledet et gjenerobringsforsøk av Narvik 28. mai 1940. Som generalmajor tok Fleischer det som en fornærmelse at han ble kalt inn som militærattaché i Washington D.C., USA, pga. sin høye rang, og følte seg sveket av sine egne. 19. desember 1942 tok han sitt eget liv, sannsynligvis på grunn av dette.

Norske styrker ved Narvikfronten

Ja, senkingen av Blücher var viktig, for ellers hadde ikke kongefamilien kommet seg ut av landet, og dermed hadde ikke Kongen kunne besøke Narvik i morgen, og ja, motstandsbevegelsene rundt om i landet, og i sær Oslo-gjengen, var også viktig og gjorde mange viktige sabotasjeaksjoner mot tyskerne under andre verdenskrig. Men glem ikke kampene i nord, i Narvik-området, for det var her hjertet av den norske motstandskampen mot Nazi-Tyskland stod: Narvik var kampens kjerne.

Narvik brenner etter tysk bombing

Diverse som jeg har brukt som kilder til dette blogginnlegget og jeg anbefaler for videre lesning:

• Narvik
• Operasjon Weserübung
• Slaget om Narvik – (her anbefaler jeg den mer utfyllende engelske artikkelen: Battles of Narvik)
• Panserskipene Norge og Eidsvold
• Carl Gustav Fleischer
• Konrad Sundlo
• Kongelig krigshistorieåpning
• Kongen åpner krigshistorisk landskap